Når jeg tar bussen sitter jeg helst alene eller med noen jeg kjenner. Det gjør stort sett alle andre som tar bussen også. Jamfør alle de ledige setene ved siden av noen (som gjerne er opptatt av en veske, en sekk eller en seigmann). Er det en ledig dobbelplass går jeg heller fire rader bak enn å sette meg på første og beste ledige sete. Sånn er vi bare.

Det jeg har oppdaget i det siste, særlig når jeg sitter langt framme og setet ved siden av meg er ledig, er at jeg tenker på endel forskjellige ting. Det foregår som regel i denne rekkefølgen:

Hvor skal du sitte? Hvor har du tenkt å sitte? Skal du sitte med meg? Skal du sitte med noen andre som har en ledig plass ved siden av seg? Eller er det en dobbelplass der bak? – for da skal du garantert sitte der.

Deretter observerer jeg vedkommende før følgende tankerekke kommer (unntak: mannfolk som er større enn meg og dermed trenger mer plass enn meg – da blir det for trangt i ett stk dobbelt bussete):

Du kan godt sitte her altså. Jeg har en ledig plass som det står ditt navn på.

Personen kommer nærmere:

Ikke sett deg her. Jeg vil ha plassen for meg selv. Move it along. No place to sit here. Seriøst, jeg kødder ikke. Hold deg unna.

Og deretter er det store spørsmålet; hvor setter vedkommende seg, og hva tenker jeg? Enten så velger denne personen å sette seg ved min side, ved noen andres side eller alene. Blir den nye sittende alene også er jo saken klar, men om han/hun ikke gjør det, har vi to muligheter her:

Personen setter seg ved min side:

Haha, suckers. Jeg ble foretrukket framfor dere.

For deretter å la meg tenke:

Faen. Nå har jeg jo nesten ikke plass. Dammit. Jaja, jeg lukter i det minste godt.

Personen setter seg med noen andre:

Ey. Hvorfor sitter du ikke med meg? Jeg hadde vært et mye bedre valg.

For deretter å la meg tenke:

Faen, lukter jeg? Jaja, jeg har i det minste fortsatt god plass. =D

Hvor disse tankenen kommer fra vet ingen. Å ta buss er kjedelig, og da dukker slike ting opp innimellom. Nå har jeg i det minste fått meg headphones som blokkerer ute all annen lyd, så jeg slipper å høre Thea på 17 fortelle Marina om alt som skjedde i helgen og hvor kjekk han faktisk var og slikt. Selv om det også kan være spennende av og til.

Men jeg kan altså fortsatt høre meg selv tenke.

Damn.

Øystein Sunde er en vis mann, for det er som han sier: “Den som leter, den finner noe ganske annet enn det som er borte.” Men om man slutter å lete, og kanskje begynner å lete etter noe annet – da finner man.

Det er fint. Det var rart. Det er fint nå.  Ny tid, ny stil. Tilfeldigheter. Jeg er 23-og-noe og gammel nok til å kunne la vær å bry meg om slikt. Tilfeldigheter, tilschmeldigheter.

Det var ikke dette som var meningen. Ikke litt engang. Jo, kanskje litt – innerst inne.

På ekte.

Via FuckYeahRyanGosling

Det er for lite dekor på veggen min. Men se hva jeg snart skal få:

Awesome.

Thank you, Petter.

Jeg hørte på Shock Value II, det siste albumet til Timbaland, og hørte “Timothy Where Have You Been (featuring Jet)” for første gang. Hadde egentlig tenkt å poste den her, men så fant jeg ut at jeg skulle høre originalen først. Og da jeg først var i gang med å høre på Jet hørte jeg denne sangen og fikk en liten humør-boost etter å ha blitt aldri så helt lite melankolsk av Timothy. Så da ombestemte jeg meg: