Onsdag var det Karpe Diem-konsert på Rick’s. Hadde jeg fått dette med meg? Nei.
Derfor ble jeg ganske overrasket da jeg fikk melding fra en venninne: “Hei, vil du være med på Karpe Diem-konsert i kveld?” What? I kveld? Jamen, jeg er jo på jobb. “Når begynner den?” Dørene åpnet kl 22. Jeg jobbet til kl 22. Dammit.
Konserten begynner selvsagt senere. Jeg ville selvsagt være med, og kom til sentrum kl 2250. Går opp på Rick’s og kjøper billett. 100 smackaroos. “Konsertstart 23.15″ står det. Da har jeg jo faktisk tid til overs. Jeg kjøper meg mat og halspastiller og går tilbake til Rick’s.
Går inn, kjøper meg en øl. Drikker ølen. 23.15. Ikke tegn til verken Karpe Diem eller folka jeg skulle møte. Wtf?
Til slutt kommer de - folka jeg skulle møte. Fashionably late? Veldig. Men hvor er Karpe Diem?
Typisk hiphop-artister. Take forever! 23.40 kom de endelig på scenen.
Bra konsert også. Mye nye sanger fra det nye albumet deres og endel gamle slagere. Vanvittig mye småjenter der dog. Jesus Kristus. Jeg ser hvor størsteparten av fanskaren ligger! =)
Etter å ha vært kjempeflink i dag og kommet godt i gang med oppgaven min som skal inn på fredag tar jeg en liten pause fra oppgaveskrivingen. Jeg tar en pause for å gi dere en aldri så liten musikkanbefaling:
Fleet Foxes er bandet, og Fleet Foxes heter også albumet. Fikk det anbefalt av Stefan her forrige uke. Har hørt litt på det, og jeg liker det. Virker til å være litt Beach Boys-inspirert til tider.
Les hva Rolling Stone skriver om albumet:
Indie rock is undergoing a folk renaissance, which has spawned some great harmony singing. Case in point: Fleet Foxes’ debut opens with a woozy a cappella that’s part sacred-harp-choral tradition, part Beach Boys, and it resolves into a Celtic-flavored march with a searing Richard Thompson-style guitar line. The 11 songs are mostly pastorals — the sun rises, snow falls, spring comes, birds fly and, on “Tiger Mountain Peasant Song,” the “tall grasses wave/They do not know you anymore.” (Dis!) This style is what critics used to label “freak folk” before the term became verboten, though plain freakin’ lovely is more to the point. A lower-dosage Animal Collective, the Foxes stuff their free-form songs with rich, swirling melodies; billowing clouds of organs, tom-toms, bells and assorted stringed instruments cloak group vocals whose secular-gospel, suede-fringed precision owes plenty to Crosby, Stills and Nash (check out the gorgeous intro to “He Doesn’t Know Why”). The lyrics are haunted by mortality — one song finds the singer “staggering through premonitions of my death,” and another’s narrator finds a drowned child on the banks of a river — but the exquisite voices thrum with life.”
Det er deilig hvor stille en hel skoleklasse som kommer på bussen kan bli bare ved å bytte musikk fra Dave Matthews Band til Linkin Park vs. Jay-Z. Man skulle nesten tro at de gikk av bussen før de var kommet på.
