Fikk anbefalt mixtapen 20Tee fra Tee Productions- artistene, mixet av Bergens egen Teddy Touch.

En fin mix av gamle klassikere og smakebiter fra kommende releases på TP.

Check it out.

Jeg trodde at dette var et tema hvor det ikke skulle være nødvendig med noe særlig diskusjon, men tydeligvis:

Hvem er din favorittkamerat i Gitarkameratene?
Eggum, Nilsen, Sivertsen eller Sunde?

Jeg trodde det bare var ett alternativ for en slik rangering*:

Å rangere innad i Gitarkameratene blir litt som å rangere verdens beste vokalister. I slike kåringer skjer det ofte at Freddie Mercury ikke får være med – fordi det er åpenbart at han var den beste som har vært og noensinne kommer til å være. Så:

1. Halvdan Sivertsen
2. Jan Eggum
3. Lillebjørn Nilsen

* Øystein Sunde er ikke tatt med på listen da det hadde vært urettferdig for de tre andre, ettersom han stiller i en helt annen liga.

Men tydeligvis ikke. WTF? Hvordan kan folk ha en annen oppfatning enn meg om Kameraderna?

Etter å ha funnet denne måtte jeg bare trykke på “related” videos, og velger å dele denne alternative versjonen med dere:

Helgen har blitt tilbragt i Oslo sammen med frøkna. Vi måtte jo få med oss når selveste Wu-Tang Clan inntok Sentrum Scene.

Vi var ute og tok noen pils med venner fredagskvelden, var vel i seng i halv tre- tiden, og så opp igjen halv seks for å rekke flybussen kl seks. Fantastisk tidspunkt å reise på; 07.25 fra Flesland til Gardermoen. Hun er som regel lur og gjennomtenkt i sine handlinger, men den billettbestillingen der regnes ikke som noen av delene.

Jenten måtte en tur til Lillehammer for å hente nøkkel til leiligheten vi skulle bo i, mens jeg tok toget rett til Oslo S. Jeg satt utenfor Stortinget kl 09.45 etter å med vilje brukt lengst mulig tid med toget istedet for å satse på flytog.

Den opprinnelige planen var å finne seg en bokhandel, kjøpe seg en bok og finne et sted å lese bok og drikke øl. Det ble erstattet med å finne seg en bokhandel, kjøpe en bok (Kakerlakkene, Jo Nesbø for de interesserte), og valse rundt i Oslo istedet.

Vi skulle møtes ved Nationaltheatret senere, og jeg hadde fått ganske klare instrukser på hvor vidunderet lå. Jeg klarte selvsagt å gjøre fullstendig om på instruksene, og endte opp med å gå rundt i Oslo sentrum i gudene vet hvor lenge fordi jeg nektet å innse at jeg husket feil. Å spørre noen var selvsagt helt utelukket. Fant til slutt et kart som kunne bekrefte at det jeg etterhvert begynte å frykte stemte på en prikk. Jeg fant da fram til slutt, fant meg en pub og tok meg en velfortjent (?) pils mens jeg ventet på hun fine.

Vi benyttet selvsagt lørdagen til en liten bytur, og til tross for 3 timers søvn kom en svært blankøyd (men ikke særlig full) John seg inn på et av byens hippe (?) utesteder. Ganske kjekt, traff endel venninner av jenten, jeg hadde med meg en kompis og alle var glad og fornøyet.

Søndagen var en klein dag, men vi kom oss da likevel en tur ut i regnet og gikk på operataket. Pics kommer.

Mandag = handlerunde og middag med svigers. 50% salg på Stress og Sole Service, men klarte likevel ikke å finne et eneste par med sko (to Stress- butikker, at that!). Indisk mat med svigers, traff mor for første gang. Veldig koselig.

Og så; oppholdets høydepunkt: Wu-Tang Clan på Sentrum Scene.

Wu-Tang Clan. Bilde: NRK P3 @ Flickr

Vi fant ut på søndagen at “Vi drikker ikke så mye i morgen. Kanskje to øl der? Og så én før vi går inn?” Hah! For slikt skjer. Vi satte oss på People’s rett ved Sentrum Scene. En øl ble til to, og to øl ble til fire eller fem før vi fant ut at nå var det snart på tide. Vi gikk selvsagt glipp av både Jaa9 og OnklP, Rasco og Guilty Simpson.

Wu-Tang Clan. Bilde: NRK P3 @ Flickr

Vi kom oss inn til slutt og fant oss en fin plass. Synd den var rett ved siden av Bitchy McBitch som fant ut at hun hadde en beef med min sin. Hun likte vel ikke at vi var lure, så hun begynte å være teit. Vi fant til slutt ut at vi er bedre enn dette og flyttet oss til en annen, og vel så god plass. Litt surt å bukke under på den måten, men sånn går det. Gidder ikke å få hele konserten ødelagt fordi en ikke-veldig-attraktiv (true story, hun var hæslig) jente finner ut at hun skal være badass.

Method Man. Bilde: NRK P3 @ Flickr

Etter en liten tissepause befant vi oss plutselig stående rett bak Tommy Tee. Min store helt. Jeg fant ut at å plage Sjølveste midt under konserten ikke var kosher så det ble med å stå på plassen vår og nyte musikken, vel vitende om at jeg kunne strakt ut armen når som helst og klødd ham bak øret. Han var visst ikke særlig begeistret for at folk skumpet borti ham (som jo skjer på konsert) og var like ved å slå ned en kar som ikke var annet enn helt vanlig konsert-engasjert.

Konserten var uansett vel verdt å få med seg. Det var stort sett fantastisk å være der, og å ha sett Wu-Tang Clan er uansett noe å ha med seg.

Great success!