Mine erfaringer med Doom
Doom- serien er nok den FPS- serien som har overlevd lengst. Helt fra sin spede begynnelse i 1993, da Doom for første gang ble publisert og til Doom 3 ble sluppet i 2004.
Jeg vil nå fortelle om mine erfaringer med Doom- serien.
Den første olje
Mitt første møte med Doom kom gjennom en CD med “De 95 beste spillene til Windows 95″ som fulgte med Komputer for Alle en gang for mange år siden. På CD-en lå nemlig Doom 95.
Dette var på den tiden jeg ikke hadde lov til å spille slike skumle og blodige spill - men til tross for totalforbud innenfor husets fire vegger klarte jeg å snike meg til litt spilling likevel. Jeg husker ikke nøyaktig hvor gammel jeg var, men jeg vil estimere alderen min til å være mellom 8 og 11 år et sted.
Jeg husker ikke så mye av spillet annet enn at det er store brune monstre der som skyter ildkuler og rare menn med dumme frisyrer som også prøver å drepe meg. Men jeg kom da meg gjennom de fleste brettene - kanskje jeg til og med kom meg helt i mål? Det er vel ikke så mange baner, mener jeg å huske?
Det jeg derimot husker ordentlig godt, og som jeg har fått bekreftet etter at jeg oppdaget at dersom man velger å bruke Fedora Linux med GNOME, slik som er standard på datalaben på skolen - da ligger nemlig Doom installert der, er den latterlige vuggingen når Doomguy (han har visst aldri fått et navn) går. Jepp, det jeg husker best fra Doom er altså vuggingen. Og ikke fordi det er positivt.
Da jeg var yngre hadde jeg nemlig veldig lett for å bli båtsyk, og jeg mistenker at all den vuggingen fra Doomguy gjorde meg, ja nettopp, båtsyk - og dermed altså kvalm. Jeg spilte likevel, men det er altså det jeg sitter igjen med etter Doom - en kvalm følelse.
Så: Første Doom gjorde meg kvalm / båtsyk.
3D- etterfølgeren
Doom 3 kom ut i august 2004. Da bodde jeg i USA og hadde egentlig ikke tilgang til noe som kunne klassifiseres som en gaming- PC, enda mindre kjøre Doom 3 med akseptabelt grafikk- nivå. Grafikken var jo helt ny, med en splitter ny grafikkmotor bak. Kompiser i Norge prøvde spillet - og advarte meg mot å spille det, samtidig som de lovpriset grafikken. Intenst. Det måtte jo bare prøves…
Jeg fikk endelig prøvd det hjemme hos en kamerat i USA. Det begynte å bli kveld, og han og en annen kompis satt i stuen og spilte Socom på Playstation 2, mens jeg satt på PC- rommet og prøvde Doom 3 for første gang. Av hensyn til de andre som satt og spilte brukte jeg headset. I rommet var det mørkt. Helt mørkt. I spillet hadde jeg kommet til en scene ala denne:
Forestill deg så at idet en skikkelig stor og blodig zombie hopper ut fra mørket. I seg selv er ikke det så skummelt - det gir et skikkelig adrenalinkick, og så tar en dose eller to med bly seg av resten. Under normale forhold.
Det jeg ikke hadde lagt merke til ettersom jeg brukte headset for å få lyd var at det plutselig var en ekstra person i rommet. Så, akkurat idet tidligere nevnte zombie hopper ut fra mørket får jeg en hånd på skulderen, et “BØH!” i øret og hjertet mitt i halsen. So much for good friends.
Det var første, og siste, gangen jeg spilte Doom 3.
Det jobbes med spill nr. 4
Ikke faen.
