Etter å ha gått rundt og gledet meg siden – tja – lenge siden har jeg de siste ukene hatt en aldri så liten recap på de fem første Harry Potter- filmene for å forberede meg til det som skulle være sommerens absolutte kinohøydepunkt for meg: Halvblodsprinsen.

Det er 8 år (!) siden den første Harry Potter- filmen kom på kino. Det har vært en ganske fantastisk reise, det å se filmene så tett opptil hverandre. Å se Ringenes Herre- filmene etter hverandre er én ting, men å se Harry Potter er noe helt annet. For det første er Harry Potter- filmene noe kortere enn LOTR, men selve karakterutviklingen er noe for seg selv. Karakterene i Harry Potter forandrer seg ikke bare psykisk, noe som ofte er livsviktig for å drive fram en film eller bok, men også fysisk. Å se disse små 11-åringene utvikle seg til 16-17-åringer på film er egentlig ganske spennende.

I dag dro jeg med meg broderen på kino for å se Halvblodsprinsen. Jeg vet ikke hva jeg skal si om den. Jeg ble ikke imponert, men jeg ble heller ikke skuffet. Det er ting jeg irriterer meg over, men de blir samtidig dysset ned av de positive sidene filmen, i det minste for meg, hadde.

Første del av Dødstalismanene kommer neste år, del to kommer i 2011. Jeg tror jeg konkluderer med at jeg stiller meg (foreløpig) litt nøytral til denne filmen, og overfører entusiasmen jeg hadde for Halvblodsprinsen til Dødstalismanene. I det minste til jeg får sett den en gang eller to til.

Jeg holder fortsatt en knapp på Buffy.

Det er planlagt Band of Brothers- maraton.

I tillegg skal jeg begynne å tenke på å pakke til ferien.

Gud, det skal bli godt.

Siste innspurt nå, bare. *leseleselese*

Klipp 1:

Klipp 2:

Klipp 3:

In my opinion, the best thing you can do is find a person who loves you for exactly what you are. Good mood, bad mood, ugly, pretty, handsome, what have you, the right person will still think the sun shines out your ass. That’s the kind of person that’s worth sticking with.

- Mac MacGuff, Juno (2007)

I dag har jeg sett Stranger Than Fiction. (Resten av dette innlegget inneholder spoilere fra Stranger Than Fiction og andre filmer, så vær forsiktig om du er allergisk.)

Jeg liker filmer/serier med fortellerstemme, jf. Charlie and the Chocolate Factory, Pushing Daisies og Juno for å nevne noen. It just gives me this warm, fuzzy feeling. Måten det er gjort på i Stranger Than Fiction er noe annerledes, men jeg kan nesten ikke la vær å like det.

Jeg liker filmer der helten ender opp med damen på slutten, f.eks. The Notebook eller Transformers. Av samme grunn hatet jeg Closer, og klarer fortsatt ikke å se en film med Clive Owen uten å skule stygt på ham en stund.

Jeg liker filmer som har øyeblikk som rører ved en. Der man ikke vet om man skal le eller gråte – og gjerne ender opp med begge deler samtidig. Som i Love Actually.

Jeg liker filmer som trikser med ord. Jeg liker underfundig bruk av ord. Jeg liker ord som ikke blir brukt i dagligtalen, og jeg liker ordspill som kanskje ikke alle skjønner med en gang. Som i Juno.

Jeg liker fine filmer. Jeg liker koselige filmer. Jeg liker Stranger Than Fiction.

To av de beste øyeblikkene i filmen ligger vedlagt under. Åpenbar spoiler- alarm.

Harold Crick (Will Ferrell) finner ut av ting i livet sitt. Også muligens et av de søteste og mest sjarmerende ordspill jeg har sett i en film (Ana (Maggie Gyllenhaal) er baker):

Harold spiller den eneste sangen han kan på gitar for Ana:

When I was a young boy
My mama said to me
There’s only one girl in the world for you
And she probably lives in Tahiti

I’d go the whole wide world
I’d go the whole wide world
Just to find her

Or maybe she’s in the Bahamas
Where the Carribean sea is blue
Weeping in a tropical moonlit night
Because nobody’s told her ’bout you

I’d go the whole wide world
I’d go the whole wide world
Just to find her
I’d go the whole wide world
I’d go the whole wide world
Find out where they hide her

Why am I hanging around in the rain out here
Trying to pick up a girl
Why are my eyes filling up with these lonely tears
When there’re girls all over the world

(…)

Besides, it makes me wonder.

Det er har vært Oscar-tider. Jeg har i den forbindelse bestilt litt nye filmer:

• Babel (2006) – vant for Best Original Score i 2006.
• Little Miss Sunshine (2006) – vant Best Original Screenplay og Best Supporting Actor i 2006.

Jeg har også bestilt en dobbelpakke med Silverado og Ned Kelly. Heath Ledger vant jo Best Supporting Actor, så jeg måtte jo kjøpe en Heath- film også, og Ned Kelly har jeg ikke sett enda.

Litt skuffet over at The Curious Case of Benjamin Button ikke vant mer enn tre statuer. Gleder meg dog til å se Slumdog Millionaire. 10 nominasjoner og 8 statuer er ikke så verst. Se alle vinnerne på Wikipedia.

Nå er det btw ikke lenge til Watchmen kommer. Husk 6. mars:

To this: Val Kilmer i Tombstone, 1993, i rollen som Doc Holliday.

To this: Val Kilmer i 2009, “jeg vil bli guvernør i New Mexico.“

What the hell happened, dude?

Watchmen hadde jeg aldri hørt om før jeg så den første traileren i sommer. Nå gleder jeg meg som en unge.

Dette er tredje trailer i serien. Trykker du fint på den kan du også få se den i HD- kvalitet på YouTube.

Hold av 6. mars små barn. It’s gonna be LEGEN - wait for it - DARY.

Judy is a female counterpart to Bruce Lee. Proving herself stronger and tougher than any male opponent, she fights her way through a prostitution ring and frees her family from slavery.

Vi tenker “YEAH! AWESOME!” og setter på filmen.

Det stemte da ikke i det hele tatt. På IMDb sier de følgende:

Two circus performers are tasked with escorting relief in the form of gold bullion to a region hit by drought. On the way they are beset by countless bandits.

Det var den filmen vi så. Greit nok, den ene av de to sirkusartistene var en kvinne, men der stoppet likhetene. Man kan kanskje ikke forvente så mye når det er 50 filmer for 100 kroner, men at de klarer en tre-linjers oppsummering av filmen riktig burde kanskje være greit å forlange.

Muligens den dummeste og dårligste filmen jeg noengang har sett. Fantastisk dårlige manus, om mulig enda verre dubbing og veldig mange umuligheter. Her går man på vannet etter et stavsprang og hopper fra en fjelltopp og ned i en pitteliten robåt med tre bad guys som selvsagt havner i vannet fortere enn du klarer å si “Herregud så teit.” Men det ga mersmak.

Vi fant også senere ut at det ikke var Bruce Lee, men Bruce Li som var med i Bruce Lee: The Invincible. Aha! Mystery solved.