Halvblodsprinsen
Etter å ha gått rundt og gledet meg siden – tja – lenge siden har jeg de siste ukene hatt en aldri så liten recap på de fem første Harry Potter- filmene for å forberede meg til det som skulle være sommerens absolutte kinohøydepunkt for meg: Halvblodsprinsen.
Det er 8 år (!) siden den første Harry Potter- filmen kom på kino. Det har vært en ganske fantastisk reise, det å se filmene så tett opptil hverandre. Å se Ringenes Herre- filmene etter hverandre er én ting, men å se Harry Potter er noe helt annet. For det første er Harry Potter- filmene noe kortere enn LOTR, men selve karakterutviklingen er noe for seg selv. Karakterene i Harry Potter forandrer seg ikke bare psykisk, noe som ofte er livsviktig for å drive fram en film eller bok, men også fysisk. Å se disse små 11-åringene utvikle seg til 16-17-åringer på film er egentlig ganske spennende.
I dag dro jeg med meg broderen på kino for å se Halvblodsprinsen. Jeg vet ikke hva jeg skal si om den. Jeg ble ikke imponert, men jeg ble heller ikke skuffet. Det er ting jeg irriterer meg over, men de blir samtidig dysset ned av de positive sidene filmen, i det minste for meg, hadde.
Første del av Dødstalismanene kommer neste år, del to kommer i 2011. Jeg tror jeg konkluderer med at jeg stiller meg (foreløpig) litt nøytral til denne filmen, og overfører entusiasmen jeg hadde for Halvblodsprinsen til Dødstalismanene. I det minste til jeg får sett den en gang eller to til.