Syke barn er jævlige. Nesene renner uten at de har noe sted å tørke det, de hoster og harker på deg, de får vondt i hodet og blir grinete av ingenting. De syter og bærer seg og blir servert Marie-kjeks og cola og sitronbrus og halspastiller og febernedsettende. Mange søker sympati hos alt og alle, og blir gjerne litt bedre av en liten kos.

Jeg blir heldigvis aldri syk. Utenom når jeg faktisk blir syk. Da er jeg verre enn et barn. Da står jeg med én fot i graven.

Jeg har nå klart å pådra meg en fin liten forkjølelse. Og jeg holder på å dø. Jeg er dedd i desed. Og når jeg er dedd i desed får jeg en hodepine av en annen verden på grunn av overtrykk - eller var det undertrykk? - inni hodet mitt. Det spiller forsåvidt liten rolle. Poenget er at det er vondt, og at jeg er dødssyk.

Nå går jeg rundt er og snufser og hoster. Alt er helt forferdelig. Jeg har ingen til å kose på meg, ingen til å lage grønn te til meg eller gå på butikken og kjøpe nesespray og halspastiller. Any volunteers?

*snufs*