Det er få ting som varmer en Brann-supporters hjerte så mye som å se fortvilte Rosenborg- spillere strødd utover gressmatten etter nok et tap, for deretter å sjekke tabellen og se at Rosenborg ligger på 12.-plass med 4 poeng på 6 kamper - med mulighet for at Lillestrøm passerer den tidligere stormakten i norsk fotball hvis de kommer ut av det med tre poeng mot Viking litt senere i dag.

Da velger jeg å stille spørsmålet som altfor mange faktisk tenker alvorlig på; “Er det ikke på tide med et trenerskifte snart?”

Det er jo nettopp dette som har vært trenden, spesielt i norsk fotball, i det siste. Går det dårlig? Bytt trener, så skal du se det snur! Og sann mine ord - dersom den stygge trenden fortsetter for Rosenborg er det ikke mange kampene til det ropes ting som “Når skal Henriksen gå?” og “Krise!” (Rosenborg får ny trener 1. juni i år, så rop om sparking vil kanskje ikke være de mest gjennomtenkte, men “Krise!” passer i enhver slik situasjon.)

Og det er ikke bare i Norge at trenerne går rundt og vegrer seg for et nakkeskudd. Barcelonas manager Frank Rijkaard har ikke innfridd denne sesongen. Dårlige resultater har visst preget laget gjennom store deler av sesongen, og det er kun managerens feil at det går til helvete; laget ligger jo tross alt bare på en 3.-plass i Primera Division - og unngår vel med det såvidt nedrykk - samt at de røk ut mot småguttelaget Manchester United i semifinalen i Champions League. Det har ergo vært en særdeles skral sesong for katalanerne og det eneste som kan få laget til å yte bedre neste sesong er en ny trener.

At det nesten kreves at Rijkaard går av som trener er kanskje ikke så rart: Han har vært ansatt som manager i Barcelona siden 2003, og har ikke vunnet så mange betydelige troféer som en klubb av Barcelonas kaliber burde. Se bare her:

• Champions League - 2005/06
• La Liga / Primera Division - 2004/05, 2005/06
• Spansk Supercup - 2005, 2006

En manager som har tatt hjem 5 troféer på like mange år som manager har jo helt klart ikke vist seg verdig å fortsette i jobben. Det er ikke spillerprestasjoner og marginer det går på her, men heller managerens utvilsomt dårlige evne til å lede et lag helt til topps i turneringene.

Heller ikke Chelseas Avram Grant sitter trygt i sjefsstolen for tiden. En andreplass i Premier League bak Manchester United er ikke godt nok, ei heller finaleplass i Champions League. Visstnok det eneste som kan redde jobben hans er en tittel. Jeg vil påstå at bare det å komme til finalen i Champions League - å være en av de to beste klubbene i Europa - og å ligge på 2.-plass i verdens hardeste fotball-liga, kun pga målforskjell, egentlig burde være nok for hvem som helst. Å faktisk kreve seier i tillegg synes jeg er å dra det litt langt. Måte på prestasjonspress.

Jeg er fan av stabile lag. Lag som får beholde treneren litt lenger enn en periode på fem strake tap. Og kom ikke her og fortell meg at stabilitet ikke er det som trengs… Bare se på Manchester United: Alex Ferguson har hatt jobben som manager i klubben lenger enn jeg har vært i live! Han ble ansatt i 1986, jeg er født året etter. Hva har han gjort med klubben? Han har sørget for et stabilt miljø som spillerne trives i, han har kvittet seg med spillere som lager kvalme og ikke viser respekt selv om de egentlig er “uerstattelige” (jf. blant andre Jaap Stam og David Beckham), og ikke minst har han vunnet det som er å vinne. Hvorfor? Stabilitet, stabilitet, stabilitet.

Og Brann? Brann hadde ikke klart å vinne seriegull i fjor uten Mons Ivar Mjelde som trener, det er jeg sikker på. Det har mang en gang vært snakk om å sparke ostringen, men han har fått beholde jobben - og det har båret frukter. Cup-gull i 2004, ligagull i 2007. Og for at Brann skal fortsette den gode trenden er det én ting som trengs: Stabilitet!

Å lete etter én syndebukk når det går dårlig for et lag er lett; da tar man manageren/treneren. Friskt blod kommer inn i sjefsstolen og laget begynner å vinne igjen. Etter en stund vil man likevel komme tilbake til at laget spiller dårlig - og det er da man får en ond sirkel. Vi kan lett se teorien min i praksis, blant annet hos Rosenborg.

Under Nils Arne Eggen i perioden 1988 til 1997 hadde RBK et stabilt trenerteam. Og hva gjorde de? De vant. Alt. Deretter kommer utskiftningene på rekke og rad. Trond Sollied tok over i 1998, og siden det har RBK hatt ni forskjellige trenere når Erik Hamrén overtar som RBKs hovedtrener 1. juni 2008. Og hva har skjedd i løpet av de ti årene med utskiftninger? RBK har gått fra å være Norges seriemester 13 år på rad til å ligge på 12.- plass i Tippeligaen etter 6 runder (dog skal det sies at det er mulig å reise seg fra dette - de vant tross alt Tippeligaen senest i 2006).

Hva har vi da lært i dag? Stabilitet, stabilitet, stabilitet!

Helt til slutt vil jeg bare nevne at å ha stabilitet i trenerteamet ikke er en lur idé dersom treneren faktisk er dårlig. Visse forutsetninger trenger å være oppfylt før man kan begynne å snakke om stabilitetens nødvendighet…